Av Tore Audun Høie
«Vi har vært gjennom de første fasene av en ny pandemi, Covid 19 pandemien. Igjen ble vårt land tatt «på sengen»». (Flaatten 2020). Helsevesenet ble altså tatt på sengen, morsomt men samtidig tragisk.
Flaatten 2020 påviser at vi har hatt diverse pandemier og lignende. I svineinfluensaen 2009 «beskrives en presset situasjon med lite kapasitet og mangel på utstyr». Smittevern blir hyppig nevnt og var et hovedproblem for Corona i mars 2020. Begrepet «overskuddslagre» blir brukt, var de ikke beredskapslagre?
Flaatten 2020 nevner en rekke beredskapsplaner, men de virker merkelig overflatiske. Smittevern nevnes, men ikke smittvernsutstyr. Intensivbehandling har varierende behov. Hva som er særlig betenkelig er at de påpekte manglene ikke er omsatt til pålegg i helseforetakenes årlige oppdragsdokumenter.
Flaatten 2020 anbefaler at alle sykehus må ha planer for hvordan intensivkapasiteten raskt kan økes. Infrastrukturen må være forberedt, og planer utarbeidet for å innlemme arealer som gymsaler og militære installasjoner. Sykehus bør ha lagre av respiratorer, monitorer, sprøytepumper og smittevernutstyr. Flaatten foreslår at utgått utstyr ikke kasseres men inngår i beredskap.
Ledelse av beredskap blir ikke nevnt, ikke engang at et kriseteam bør opprettes FØR krisen og at (deler av) beredskapen blir testet.
Parallellen med finanskrisen 2007 er beklageligvis sterk. Som vist har finansfaget knapt forbedret sin kunnskap om kriser på 13 år. Et dypere problem er at faget ledelse knapt nevner beredskap, eksempel Nohria 2010. Tradisjonell ledelse antar – tror jeg. en veletablert bedrift uten krav til utvikling, kompetanseheving, sosialt ansvar og etikk. Som De Tre Store bilfabrikker i 1950.
En annen vinkling på Coronaledelse er den overordnede ledelse i ulike land. Noen land har skilt seg ut negativt, særlig USA. Det virker som alle disse har en toppstyring uten stakeholderinvolvering og med lite diskusjon. I Norge var det kanskje denne diskusjonen som førte til et godt resultat, og den viktigste personen ble trolig Espen Rostrup Nakstad som jeg ikke så blant debattantene på TV den første tiden.
I Nohria 2010 og andre ledelsesbøker antas sterk toppstyring og lite intern dialog. Dette faktum blir knapt diskutert. Men ingen visste mye om Corona i starten, og selv sommeren 2020 var mye usikkert, hvilket Nakstad var god til å formidle.
Er Corona da en unik tildragelse? Eller et eksempel på utfordringene i et moderne samfunn hvor oppskriften ikke lenger er «problemorientering» men et samspill av elementer i en kompleks verden? Jeg tror det siste. Corona viste hvor sammensatt verdensøkonomien er og hvor avhengig vi er av tilsynelatende uvedkommende hendelser.